2Gud, dei er stille for deg og prisar deg på Sion, og dei gjev deg det dei hev lova.
3Du som høyrer bøner, til deg kjem alt kjøt.
4Når misgjerningar hev vorte for sterke for meg, so forlet du våre forbrot.
5Sæl er den som du vel ut og let koma nær, so han bur i dine fyregardar; me vil metta oss med det gode i ditt hus, ditt heilage tempel.
6Med skræmelege gjerningar bønhøyrer du oss i rettferd, du, vår Frelse-Gud, ei livd for alle heimsens endar og havet langt burte.
7Han gjer fjelli faste med si kraft, gyrd med velde.
8Han døyver havsens dur, bylgjeduren og bråket av folkeslagi.
9Og dei som bur ved endarne av jordi, ræddast for dine teikn, heimen for morgon og kveld fyller du med lovsong.
10Du hev gjesta jordi og gjeve henne ovnøgd, du hev gjort henne ovleg rik, Guds bekk er full av vatn. Du hev laga til korn for folk, for soleis laga du jordi til.
11Du vatna hennar plogforer, jamna dei med upp-pløgde åkrar, du bløytte henne med regnskurer, velsigna hennar grøda.
12Du hev krynt ditt gode år, og dine fotspor dryp av feitt.
13Beiti i øydemarki dryp, og haugarne gyrdar seg med lovsong. Engjarne er klædde med sauer, og dalarne er fyllte med korn; folk fegnast og syng.